Alle har et livssyn – Hvordan påvirker det journalistikken?
Det er ikke bare de religiøse som har et livssyn. Alle bærer med seg en grunnleggende verdensforståelse som preger hvordan de ser og forstår verden. Men hvordan preger dette journalistikken? Kan og bør livssynet legges fra seg hjemme når man går på jobb? Er den «sekulære journalisten» idealet, eller er det en utopi som fører til at journalisten bærer med seg en blindsone i sine holdninger i møte med mennesker og samfunn? Vil vi og våger vi å jobbe mot et livssynsåpent redaksjonslokale? Kan det livssynsåpne medielandskapet styrke journalistens arbeid, eller vil det primært skape problemer og ødelegge den objektive journalistikken?
Slik ble den avsluttende panelsamtalen på mediedagen Troens plass i medieyrket (21/11 på Litteraturhuset, Oslo) introdusert i programmet.
Jeg var spurt – som stand-in – om å holde en innledning til denne panelsamtalen. (Se opptak på vl.no – innledningen begynner på 3:53:10.)
———
Innledning til panelsamtalen Alle har et livssyn – Hvordan påvirker det journalistikken?
Som innleder er jeg i dag stand-in for min kone og kollega Margunn Serigstad Dahle som er på et utvidet forskningsopphold i UK. Hun var spurt om å holde denne innledningen på bakgrunn av sine to kapitler om livssynsteori i Kors på halsen? Innføring i livssynsjournalistikk.
I dag har vi hørt tre innholdsrike og vesentlige foredrag. VG-journalist Øyvind Gustavsen fremholdt at journalistikkens idealer har bibelske forbilder. Journalist og religionsviter Jenny Taylor understreket at journalister trenger «religous literacy», altså livssynskompetanse. Journalist og førstelektor Kåre Melhus pekte på behovet for en journalistikk som gjenspeiler det livssynsåpne samfunn.
I forlengelsen av disse tre innleggene, vil jeg fokusere på to spørsmål i denne innledningen. (1) Hva slags offentlighet («public square») ønsker vi oss? (2) Hva slags journalistikk trenger vi mer av for å fremme et livssynsåpent samfunn?
Det finnes tre grunnleggende svar på det første spørsmålet: «a sacred public square, a naked public square or a civil public square». Vi finner «a sacred public square» for eksempel i vår tidligere statskirketradisjon og i muslimske land som Saudi-Arabia, mens vi finner «a naked public square» i Europa generelt og i Frankrike spesielt. Idealet om «a civil public square» er formulert i The Global Charter of Conscience, artikkel 16 («CIvil Public Square«):
The public place of freedom of thought, conscience, and religion in a world of deep diversity is best fulfilled through the vision of a cosmopolitan and civil public square – a public square in which people of all faiths, religious and naturalistic, are free to enter and engage public life on the basis of their faith, but always within a double framework: first, under the rule of Law that respects all human rights, freedom of conscience in particular, and makes no distinction between peoples based on their beliefs; and second, according to a freely agreed covenant specifying what each person understands to be just and free for everyone else too, and therefore of the duties involved in living with the deep differences of others.
Over til det andre spørsmålet. Hva slags journalistikk trenger vi mer av for å fremme et livssynsåpent samfunn og «a civil public square»? Her vil jeg løfte frem fem sentrale anliggender:
1. Det trengs mer av forståelse om hva et livssyn er og hvordan det preger den enkelte, enten dette gjelder redaktører, journalister eller allmennheten.
2. Det trengs mer av personlig åpenhet i journalistikken om eget og andres livssyn – for å fremme saklighet og for å gi mulighet til å avsløre blindsoner.
3. Det trengs mer av kunnskap i journalistikken om ulike aktuelle livssynstradisjoner og livssynstrender – ikke minst islam, sekulærhumanisme, nyateisme, liberal kristen tro og konservativ / klassisk kristen tro.
4. Det trengs mer av balanse i journalistikken mellom innlevelse (nærhet) og kritikk (avstand) i møte med intervjuobjekter (eller «intervju-medsubjekter») for å bidra til økt forståelse uten å bli redusert til mikrofonstativ.
5. Det trengs mer av selvkritikk i journalistikkens samfunnskritikk – også i møte med det selvsagte, det populære og det politisk korrekte.
Helt til slutt. Det grunnleggende spørsmålet blir følgende: Hva slags samfunn ønsker vi oss – «a sacred, a naked or a civil public square»?
———
English:
The one-day conference on The role of faith in media professions (Oslo 21st Nov 2015) included a concluding panel debate with prominent representatives from mainstream news media institutions and organizations. It was my task (as stand-in for my wife and colleague Margunn Serigstad Dahle) to present some introductory reflections and challenges to the esteemed panel.
My introduction focused on two key questions: (1) What is our vision of the public square? A «sacred», a «naked» or a «civil» public square? (See the quote above from The Global Charter of Conscience.) (2) What kind of journalism contributes to a civil public square?