Media awareness and critique, Mediebevisstgjøring og mediekritikk

Kulturblikket: Magiske musikaler

«Det er ofte noe mer enn det rent musikalske som fenger, fascinerer, engasjerer og berører, – ja, som skaper det magiske i denne sjangeren.»

 

Kulturvinduet publiserte idag følgende Kulturblikk av meg om musikalen som sjanger, med utgangspunkt i den aktuelle West Side Story og den stadig like relevante Les Miserables:

————-

Magiske musikaler

Musikaler er populære som aldri før. Her hjemme settes det opp musikaler ute i distriktene så vel som i byene, og stadig flere oppsøker kjente musikaler i forbindelse med storbyferier i utlandet. Ikke minst gjelder det London. Det å oppleve en av de klassiske – eller mer moderne – musikalene i Londons West End er for mange en helt naturlig del av et besøk i metropolen. I disse dager står en av de klassiske musikalene på plakaten med en sceneoppsetning i verdensklasse i sørlandsbyen Kristiansand. Den storslåtte og tragiske West Side Story hadde premiere 3. februar i Kilden teater- og konserthus, den nye kulturelle arenaen og storstuen på Sørlandet.

West Side Story er en kjent amerikansk musikal fra 1957, som i realiteten er en fri fortolkning av William Shakespeares Romeo og Julie. Den dramatiske handlingen skjer i to gjengmiljø i samtidens New York, mellom Jet’ene og Haiene på vestsiden av Manhattan. I fokus står eks-Jet’en Tony (som Romeo) og Maria, søsteren til sjefs-haien (som Julie). Den fengende musikken til denne tragiske kjærlighetshistorien ble skrevet av ingen mindre enn Leonard Bernstein. I tillegg er usikalen særlig kjent både for utstrakt bruk av dans som sentralt fortellingselement og for den tragiske avslutningen av fortellingen. En slik avrunding var meget uvanlig i amerikanske skuespill og filmer fra 50-tallet og synliggjør for øvrig at musikalen som kunstnerisk form har nærmere slektskap med opera enn med den lettere kunstformen operette.

Musikalen som sjanger er en engasjerende musikkteaterform som kombinerer sang, dans og talte dialoger. Disse ulike virkemidlene fører ofte til en nærhet og nerve i formidlingen som er annerledes enn både vanlig teater og film. Sangene står sentralt i fortellingene, ofte som dialoger, enten skuespillerne imellom eller direkte med publikum. Gjennom innlevelsen i sangene trekkes vi som publikum inn i fortellingene. Allikevel er det ofte noe mer enn det rent musikalske som fenger, fascinerer, engasjerer og berører – ja, som skaper det magiske i denne sjangeren.

De aller beste musikalene utfordrer nemlig som regel publikum i forhold til grunnleggende og sentrale temaer for oss som enkeltpersoner, fellesskap og samfunn. Anmelderen i Fædrelandsvennen satte ord på det engasjerende møtet med akkurat denne musikalens utfordrende tematikk på følgende måte: «West Side Story slik den spilles her, i en klassisk versjon lagt nær opp til den første på Broadway, gir tilskueren alt. Man ler, man gråter, man underholdes og man erkjenner. Hva rasehat og fremmedfrykt gjør med menneskelighet og kjærlighet blir så forferdelig tydelig – og man går ut og tenker at sannelig, dette hatet vil jeg være med på å bekjempe.» (Emil Otto Syvertsen i Fædrelandsvennen 4/2).

Det gjorde simpelthen inntrykk å merke denne erfarne anmelderens ekte engasjement i møte med denne musikalens tankevekkende budskap. Ikke minst merkes det i avrundingen av anmeldelsen: «Gled dere bare til visjonen av «en bedre verden» mot slutten… Og så utrolig sterkt når det er sveklingen i Jet-gjengen som til slutt rekker ut hånden til Maria. Det er håp i akkurat det.» Igjen ser vi at musikalens budskap peker utover både selve forestillingen og den sterke fellesskapsopplevelse som en slik musikal selvsagt er. Vi skjønner at anmelderen har erfart akkurat noe av det magiske i denne musikalen.

Tilsvarende magiske møter med en annen mektig klassisk musikal har jeg fått lov til å dele med Gimlekollen-studenter i en årrekke i London. På den årlige studieturen i studiet kommunikasjon og livssyn er nemlig musikalen Les Miserables en fast ingrediens. Og sammen med nye studentgrupper lar jeg meg hvert år fascinere, engasjere og berøre av denne sterke historien om De elendige i det urolige 1800-tallets Frankrike.

Les Miserables er den musikal i verden som har stått lengst på plakaten. Musikalen inneholder en rekke musikalske perler, som sangen Who Am I? Disse fengende sangene fremføres som regel av svært dyktige sangere, slik at vi som er publikum virkelig engasjeres og berøres. Og alt dette i rammen av en storslått sceneoppsetning som imponerer de fleste.

Det er allikevel ikke det musikalske som gjør sterkest inntrykk i Les Miserables. I likhet med West Side Story, møter vi engasjerende og tankevekkende skildringer av urett, dype konflikter og tragiske personlige livshistorier. Det aller sterkeste er imidlertid å møte de mektige kunstneriske uttrykkene Les Miserables har for sentrale teologiske temaer som menneskeverd, synd, nåde og tilgivelse. Ikke minst møter vi dette i den sterke skildringen av hvordan biskopen i Digne møter Jean Valjeans tyveri med nåde, noe som virkelig forvandler Valjeans liv slik at han også møter andre med nåde. I sannhet en magisk fortelling, både om meningen i livet og meningen med livet.

 

(Denne artikkelen ble også publisert under vignetten Kulturblikket i Dagen 9/2-12.)

 

——————

English: My article (in Norwegian) on musicals as a genre, with West Side Story and Les Miserables as case studies, was published today on Kulturvinduet (i.e. the Norwegian version of CultureWatch).

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *